Improvisert og interessant fra to viktige stemmer

John Butcher har drevet nyrydding på feltet for fritt improvisert saksofonspill gjennom tre tiår nå. Han har inntatt helt egne rom i det huset som Evan Parker reiste. Engelskmannen er svært anerkjent som soloutøver og har vært opptatt av å gjøre selve spillestedet til poeng i det musikalske, la stedets egenart inngå i selve uttrykket. Albumet «Resonant spaces» som dokumenterer Butchers opptredener på ukonvensjonelle steder i Skottland og på Orknøyene i 2006, er en perle. Saksofonisten er også begeistret for duoformatet som har vist å kle han i mange sammenhenger, og han har ofte valgt en trommeslager som partner. Tony Buck, Gerry Hemingway, Eddie Prevost, Mark Sanders og ikke minst Paal Nilssen-Love er navn å nevne. Når John Butcher og Ståle Liavik Solberg nå presenterer «So beautiful, it starts to rain», følger de opp en god tradisjon. Liavik Solberg en bunnsolid improfagmann og en musiker med evne til å kommunisere med svært ulike utøvere. At den norske trommeslageren spiller med så forskjellige gitarister som Ryley Walker og John Russell, forteller om allsidighet, vidsyn og sterk lytteevne. I samspill med John Butcher får Liavik Solberg bruk for hele registeret sitt. Saksofonisten dekker strekningen mellom pågående intensitet og ren nakenhet. Kontrastene er tydelige og vendingene overraskende. Butcher er opptatt av selve lyden, hva han kan presse ut av sopran- og tenorsaksofonen, og det vi hører på albumet, har han totalt eierskap i. Han snatrer ut fraser og rauter fram toner. Butcher har et helt dyrerike i saksofonene. Snerten i anslaget deler han med Liavik Solberg som også bedriver lydproduksjon av kreativt merke. De to speiler hverandre og fyller musikken med mening gjennom skarp kommunikasjon. Et pinefullt uttrykk fra Butcher får myk mottakelse av Liavik Solbergs dovne cymbaler. En rislende strøm fra perkusjonisten møtes av sig i saksofonen. Så kan man spørre om de to sier noe nytt! Svaret er ja, hele tiden. Ikke i den betydning at selve uttrykksfeltet er unikt. Det er i detaljene og de mange kombinasjonene at særegenhetene byr på seg selv. Det må ha vært en god sommerkveld på Cafe Oto i London da disse opptakene ble gjort. Som lytter setter jeg duoformatet høyt. Det er blant annet fordi det er oversiktlig og nekter musikere å gjemme seg. For de utøvende må det være utfordrende av nøyaktig samme årsaker, samtidig som de får anledning til å vise fram hva de er gjort av. Formatet tåler ikke juks. De tre sporene «So beautiful», «It starts» og «To rain» springer ut på hvert sitt vis. Denne utgivelsen styrker meg i troen på improvisasjonsmusikkens vitalitet og fornyelsesevne.

Arild R. Andersen